På ferie skal vi hvile, oppleve og hente oss inn. For den som lever med hjernetretthet, kan nye steder, mange inntrykk og ønsket om å delta gjøre ferien mer krevende enn hverdagen. Energien kan ta slutt lenge før dagen gjør det, og signalene kommer ofte så sent at det blir vanskelig å bremse i tide.
Fatigue tar ikke ferie
Ingrid liker varme, byliv, restauranter og nye opplevelser. Hun har reist mye gjennom livet og er vant til å fylle dagene med mennesker, mat og steder hun vil se. Den lysten er fortsatt en sterk del av henne, selv om hjernen tåler langt mindre enn før.
På en ukes reise i Sør-Frankrike skulle Ingrid, Sveinung og Lars Jacob kombinere konferanse, arbeid og ferie. De skulle bo noen dager i Toulouse, kjøre videre, spise godt og få med seg litt fransk kultur. Planen virket overkommelig. Underveis ble det tydelig hvor mange små krav en slik reise stiller.
Flyreise, leiebil, sterk varme og en ukjent leilighet krever orientering og tilpasning. På restaurant skal stemmer og lyder sorteres, samtaler følges og et annet språk forstås. Selv noe så enkelt som å finne badet i et gammelt hus kan kreve mye oppmerksomhet når rommene og dørene ligger annerledes enn forventet.
På Sunnaas lærte Ingrid å dele aktiviteter i røde og grønne. Røde aktiviteter tapper energi, mens grønne aktiviteter gir hvile og restitusjon. MEMOplanner hjelper henne med å strukturere dagene og legge inn pauser før belastningen blir for stor.
På ferie blir skillet mellom rødt og grønt mindre tydelig. En spasertur gjennom Toulouse kan gi stor glede og samtidig kreve orientering, oppmerksomhet og bearbeiding av mange inntrykk. Det samme gjelder en kafé, en kirke, et museum eller en middag. Selv en rolig stund i solen kan koste mer enn ventet når kroppen også skal håndtere varmen.
Feriedager er ofte fulle av nettopp det hjernen bruker mest energi på: nye omgivelser, skiftende planer, mange mennesker og flere valg enn hjemme. Det som gir dagen innhold, bruker også av den begrensede kapasiteten.
Når energien brukes på kreditt
Batterimodellen gir et enkelt bilde av fatigue. Noen har et stort batteri som tåler mange aktiviteter før det må lades. Ingrid har mindre kapasitet, bruker energien raskere og trenger lengre tid for å hente seg inn igjen.
Samtidig kan hun fortsette lenge etter at kreftene er brukt opp. Hun kan være sosial, bestille middag, foreslå en ny utflukt og holde samtalen gående. Derfor oppleves energien hennes ofte mer som en økonomi enn som et batteri.
Når kontoen er tom, kan hun fremdeles bruke kreditt. Hun låner kapasitet fra morgendagen, resten av ferien eller dagene etter hjemkomst. Regningen kommer senere, noen ganger først når reisen er over.
Dagen etter kan ordene være vanskeligere å finne og tankene gå saktere. Etter hjemreisen kan en vanlig samtale kreve mer enn hun har tilgjengelig. Først da blir kostnaden ved de gode timene synlig.
For omgivelsene kan dette være vanskelig å få øye på. De ser at Ingrid deltok på middagen, snakket med mennesker ved bassenget og var med på planleggingen. De ser et menneske som fungerer i øyeblikket. Dagene med utmattelse, språkvansker og behov for restitusjon foregår gjerne et annet sted og på et senere tidspunkt.
Dermed kan både Ingrid og menneskene rundt henne overvurdere hvor mye hun tåler. Det hun klarer å gjennomføre, sier lite om hva gjennomføringen koster.
Når styrmannen forsvinner
En stor del av utfordringen handler om å stoppe mens det fortsatt finnes litt kapasitet igjen. Ingrid beskriver det som at styrmannen har hoppet over bord. Den delen av hjernen som skal planlegge, bremse og vurdere konsekvenser, fungerer dårligere når belastningen øker.
Samtidig er ønsket om å delta sterkt. Hun vil være med når de andre går ut, spise sammen med vennene sine og gripe de mulighetene som oppstår. Hun vil leve et liv med opplevelser, spontanitet og fellesskap. Behovet for pauser må hele tiden veies mot alt hun gjerne vil være en del av.
Rådet om å lytte til kroppen rommer derfor bare en del av problemet. Kroppens signaler må oppfattes, tolkes og omsettes i en beslutning. Når hjernen allerede er sliten, krever også denne beslutningen kapasitet.
Nyere forskning på mental utmattelse undersøker hvordan langvarig kognitiv belastning påvirker vurderinger og valg. Livet etter vil komme tilbake til dette sammen med fagfolk. Ingrids erfaring peker i samme retning: Jo mer sliten hun blir, desto vanskeligere kan det være å velge hvile framfor enda en aktivitet.
Sveinung beskriver henne som en tiger som må leve som en innekatt. Bildet rommer spennet mellom personligheten hennes og rammene hun nå må leve innenfor. Lysten til å utforske, delta og bevege seg er fortsatt der. Hverdagen krever samtidig en grad av forsiktighet og planlegging som ligger langt fra måten hun tidligere levde på.
Planlegging kan beskytte det viktigste
Etter reisen fikk Ingrid et annet forhold til MEMOplanner. Tidligere kunne pausene i kalenderen oppleves som en påminnelse om alt hun hadde mistet. Planleggingen synliggjorde begrensningene og gjorde spontaniteten vanskeligere.
Nå ser hun tydeligere hva verktøyet kan gi. En pause midt på dagen kan bevare kapasitet til middagen hun virkelig ønsker å være med på. En rolig formiddag kan gi rom for en utflukt senere. Ved å velge mellom aktivitetene kan hun bruke kreftene på det som betyr mest.
Fatiguen følger med på reisen. Sol, god mat og vakre omgivelser kan gi glede og mening, samtidig som hjernen følger de samme grensene som hjemme. En god ferie må derfor bygges rundt den kapasiteten som finnes den dagen, med rom for at planene kan endres underveis.
For Ingrid handler dette om å gi fatiguen en plass i planleggingen, slik at den tar mindre plass i selve opplevelsen. Det kan gi ferier med færre aktiviteter, mer hvile og større sjanse for å være til stede når noe virkelig betyr noe.
Hør Ingrid og Sveinung snakke videre om reisen til Frankrike, energikreditt, MEMOplanner og balansen mellom livsglede og begrenset kapasitet i episoden nedenfor.
